Lørdag 20. juli 2013 var en solskinnsdag i Oxford. Byparkene var fulle av unge, glade mennesker som nøt sommerferien. En av disse var 15-åringen Martha Fernback, en nysgjerrig og skoleflink jente ved Cherwell School. I Hinksey Park tok hun denne dagen et rusmiddel hun hadde kjøpt av 17 år gamle Alex Williams noen dager tidligere. Det var ikke første gang hun prøvde stoffet, men det skulle bli den siste. Hun følte seg brått veldig varm, og idet hun gikk ned til vannet for å avkjøle seg, falt hun om. Vennene forsøkte å sette henne opp, men til ingen nytte. Den unge jenta kollapset og sluttet å puste. Parkansatte stormet til og forsøkte å gjenopplive henne foran sjokkerte solbadere. Straks etter kom ambulansepersonell for å hjelpe til. Hun ble raskt fløyet til sykehuset, men erklært død like etter ankomst. Obduksjonsrapporten skulle senere bekrefte at det var rusmiddelet som forårsaket dødsfallet.

Historien om Fernback forteller oss om rusmidlenes mørke og ødeleggende side, men det finnes også en annen side. Etter tre turer til Irak og Afghanistan, var den amerikanske soldaten James Hardin psykisk ødelagt. Han hadde problemer med å sove, var hele tiden årvåken og hans drømmer var fylt med eksplosjoner og død. Hardin var alkoholisert, tidvis suicidal og levde isolert i en hytte i North Carolina. Krigstraumene hadde ødelagt familien. Han hadde forsøkt en rekke behandlinger: Individuell psykoterapi, gruppeterapi og nærmere et dusin forskjellige legemidler. Ingenting hjalp. Han levde nærmest som en eremitt i den lille hytta og hadde gitt opp tanken på noen gang å bli frisk fra sin posttraumatisk stresslidelse (PTSD).

I 2013 ble Hardin med på et forskningsprosjekt der et nytt legemiddel ble forsøkt i kombinasjon med psykoterapi. Det forandret livet hans. Legemiddelet «tillot meg å se mine traumer uten frykt eller tvil, og lot meg endelig prosessere dem og gå videre», sa han i et intervju med The New York Times i 2016. Etter den vellykkede behandlingen, begynte han å studere. Han giftet seg på nytt og arbeider i dag som flymekaniker.

Rusmiddelet til Fernback var legemiddelet til Hardin. Det som tok livet av en av dem, ble redningen for den andre. Det dødbringende og livreddende stoffet var 3,4-metylendioksymetamfetamin, bedre kjent som MDMA, virkestoffet i ecstasy. Hvordan kan vi forstå noe så farlig, men likevel så nyttig? Er MDMA et legemiddel, rusmiddel eller begge deler? Ord som «narkotika» og «rusmiddel» er ladet med assosiasjoner som impliserer noe helt annet enn «medisin» og «legemiddel». Det første er feil og farlig, det andre er riktig og nyttig. Men både Fernback og Hardin inntok det samme stoffet. De ulike konsekvensene handlet ikke om stoffet, men om hvem som brukte det, hvordan de brukte det og til hvilket formål.

Dette kan virke underlig for noen. Slik var det i hvert fall for meg før jeg begynte å interessere meg for temaet, omtrent ti år tilbake. Den gangen ville jeg tenkt at MDMA først og fremst er narkotika og et rusmiddel. Legemidler, som for eksempel penicillin, er veltolerert og godt undersøkte stoffer som verken gir rus eller kan knyttes til misbruk. Selv om enkelte legemidler kan være farlig, er narkotika farligere, og legemidler hjelper mennesker mer enn det skader, mens narkotika skader mer enn det hjelper. Det er derfor det heter legemiddel og narkotika.

Men så enkelt er det ikke. Flere av de narkotiske og rus­givende stoffene er også legemidler, og de ulike følgene vi ser ved medisinsk og ikke-medisinsk bruk handler mer om hvordan de brukes enn om stoffene i seg selv. Noen eksempler er morfin (Morfin), diazepam (Valium), klonazepam (Riovotril), oksazepam (Sobril), deksamfetamin (Attentin) og metylfenidat (Ritalin). Disse legemidlene brukes for en rekke tilstander, som smerte, angst, søvnvansker, epilepsi og oppmerksomhets- og hyperaktivitetsforstyrrelse (ADHD). Til og med alkohol og kokain brukes i blant i medisinsk øyemed. Alkohol kan for eksempel brukes som motgift ved etylenglykolforgiftninger, et stoff som finnes i kjøle- og frostvæske. En legekollega av meg i USA sendte en gang en ambulanse i full utrykning til nærmeste spritbutikk for å hente alkohol til dette formålet.

Men denne boken skal ikke handle om disse legemidlene. Deres nytteverdi og faremomenter er anerkjent av både helsepersonell og lekfolk. Og der de har en naturlig plass, er de ofte også tilgjengelige.

Denne boken handler om ulovlig medisin. Ikke nødvendigvis ulovlig i juridisk forstand, men i den forstand at de har blitt gjort uforholdsmessig utilgjengelig for forskning og medisinsk bruk, enten på grunn av kunnskapsløshet, politisk motstand eller markedskreftene. Andre ganger er det stigmaet knyttet til rus som har hindret stoffene fra å bli utforsket og brukt som medisin. For flere av stoffene ser dette ut til å løsne – og interessen for dem har økt betraktelig. Forskning på terapeutisk bruk av ulovlige rusmidler har vokst raskt og artikler med titler som Making a medicine out of MDMA og Taking psychedelics seriously har vakt oppmerksomhet i medisinske tidsskrift. I Norske aviser finner vi overskrifter som Kontroversiell behandling: Får «partydop» mot depresjon og Vår psykedeliske fremtid. Med bakgrunn i dets smertestillende og kvalmestillende virkninger, har flere land og amerikanske delstater legalisert bruken av medisinsk cannabis. Det dissosiative stoffet ketamin er ikke bare et rusmiddel og et viktig anestetikum, men også et middel mot depresjon som i økende grad benyttes i psykiatrien. I nyere tid har vi også sett en renessanse av forskning på psykedelika, som lysergsyredietylamid (LSD) og psilocybin, til terapeutisk bruk mot depresjon, angst og avhengighet. Samtidig har MDMA vunnet innpass som et lovende alternativ mot PTSD, slik Hardins historie viser. På grunn av lovende resultater har både psilocybin og MDMA blitt utpekt som «gjennombruddsterapi» av Food and Drug Administration (FDA).

Tradisjonelt er beruselse, uansett type, ansett som en bivirkning, ikke en virkning, av et legemiddel. Det paradoksale og medisinskfaglig oppsiktsvekkende er at deler av den terapeutiske effekten i psykedelika og MDMA ser ut til å ligge i selve rusopplevelsen. Pasienter har gjennom mystiske opplevelser, som gjenfødsel, identitetsoppløsning og møter med egen angst eller depresjon i symbolske former, opplevd lindring. Slike mystiske rusopplevelser har for enkelte mennesker hatt revolusjonerende virkning for helseproblemer der tradisjonelle legemidler har vært sjanseløse. I vår kultur er dette fremmed. Det bryter med våre tilnærminger og forventninger, og har berettiget skapt forvirring og debatt. Fra et legefaglig perspektiv, dukker «ulovlig medisin» nærmest utelukkende opp i fagbøker om rusproblemer, psykiatri og avhengighet. Der er de innrammet som problemer, ikke løsninger. Men virkeligheten er ikke helt delt inn slik.

Flere rusmidler kan fremme en rusopplevelse som under de rette omstendigheter kan kurere lidelse. Samtidig kan rusmidler være en forlokkende start på et rusproblem med alvorlige konsekvenser for liv og helse. For å forstå hvordan rusmidler kan spille så tilsynelatende motstridende roller, trenger vi en dypere forståelse av hvordan de samvirker med andre faktorer for å gi ulike effekter. Vi trenger også en innføring i historikken til stoffene for bedre å forstå debatten mellom de som er skeptiske og de som er entusiastiske til den behandlingsutviklingen som nå foregår.

Denne boken ønsker å gi denne forståelsen til et norsk publikum – forhåpentligvis uten kulturelle fordommer og uten å miste forankringen i naturvitenskapen.